Kjære bloggen,
Da jeg gikk til jobb i dag passerte jeg som vanlig Oslo domkirke. I en del dager nå har hundre etiopiere sultestreiket der. Første dagen gransket jeg dem og registrerte at de ikke er like søte som Maria Amelie. I dag hadde jeg høy musikk på øret. Like etterpå, idet jeg nådde Karl Johan, måtte jeg plutselig spørre meg selv om de hadde vært der. Jeg gikk rett forbi, men la ikke merke til om de var der eller ikke. Dette fikk meg til å tenke på den russiske futuristen Viktor Šklovskij fra littvitpensumet. Šklovskij huskes i dag for begrepet (for)underliggjøring – senere utviklet til “verfremdung” av Brecht, altså det å vri på velkjente ting og begreper for å vekke sansene. Sitert etter hukommelsen skrev Šklovskij et sted at han tørket støv av møblene, men at han plutselig ble fylt av tvil om hvorvidt han hadde tørket av stolen. Han besluttet at hvis han ikke kunne huske det, så var det fullgodt med at han ikke hadde gjort det. Ergo går han tilbake til stolen og gir den en omgang.
Jeg snudde og gikk tilbake. Jo, de var der. Stadig vekk ikke like søte som Maria Amelie, men mange flere. Da jeg gikk videre tenkte jeg på mine mange år i Bergen. På den tiden ble jeg alltid sjokkert når jeg ankom Oslo. I årene før og etter har jeg utviklet blindhet, men i de årene fikk jeg øyne som tinntallerkener hver gang jeg kom ut fra Oslo Sentralstasjon og steg ut i Sodoma og Gomorra, eller Plata, som de kaller det.
Kjære Opplysningen 1892: Disse skylappene, denne manglende sansningen av verden, er den et tegn på moderne avstumpethet, eller kan vi med rette trekke trådene tilbake i tid?
